Tur til Vassfaret

I dag har hundene og jeg vært med pappa til Vassfaret. Begynte å tenke på det i våres, at det hadde vært moro å besøke stedet der bestefaren min(pappas far) bodde. Min familie på den siden kommer fra Olsonheimen, der min oldemor ble født og vokste opp. Bestefar og resten av familien flyttet derfra da han var to år. Tilla, pappas tante, har det blitt skrevet bok om, Tilla fra Vassfaret. Hun var 12 år når de flyttet derfra.
For noen hardføre folk altså! Da bestefar skulle komme til verden, gikk de i fem dager til Flå. Siden turen var så lang, ble han døpt, før de gikk fem dager hjem igjen! Har fått høre at Tilla ble født der inne, nr to var en dødfødsel og etter dette turte de ikke å ta sjansen på å føde hjemme, derfor gikk de til Flå(det var fem søsken totalt).
Det er skrevet mange bøker om Vassfaret, og min oldemor Randi, var en kilde til forfatteren Per Hohle. Det visste jeg ikke, så nå skal jeg prøve å få tak i noen bøker av han! Det må legges til at hun ikke ville være kilde mer, når han skrev noe hun mente var ren diktning. Han skrev visst om et gravfølge(som min oldefar var en del av), festet hele veien, med liket på kjerra, og det lå igjen hår og diverse på veien nedover. 🙂 Etter dette tålte hun visst ikke å høre navnet Per Hohle mer. 🙂

Jeg har ikke vært spesielt glad i å gå med pappa, men tenkte at jeg får hoppe ut i det, jeg har jo trekkhunder(han går liksom sinnsykt fort, og før gikk han alltid etter stopper, når vi endelig kom fram 😉 ).
Vi kjørte inn til Domfet og parkerte der. Hundene var selvsagt i ekstase! 🙂 Nicita fikk på potesokker, siden hennes bakpoter er litt ødelagt etter en tur med pappa på Høgeloft forrige søndag. Teipet potesokkene godt, og de satt skikkelig hele turen!
Ble litt bekymret, da pappa startet turen med: jeg tror jeg gikk her sist, jeg har bare vært her to ganger…. Jaja, jeg hadde plottet inn bilen på gps-en. Mobildekning finnes ikke der inne, så vi var ikke å få tak i iallefall. Men, vi skulle følge Fetjabekken nedover, for da kom vi rett til Olsonheimen, det var sånn han fant fram første gangen.
Vi fant en sti og fulgte denne nedover, og jammen var det blå merker på noen steiner også. 😉 Det var enormt mye maur, og Anton synes det var skikkelig pyton! Han gikk litt ut av stien innimellom, han hadde sikkert maur mellom potene han ville bli kvitt. Det gikk slakt nedover en stund, og vi gikk over bekk og myrer. Jeg ble våt på beina etter en kort stund, men skoene satt godt, så gnagsår var jeg ikke bekymret for. Så begynte det å gå skikkelig nedover gitt, og da orket jeg ikke å ha Anton i bånd lenger, jeg hadde nok med meg selv. Koblet han løs, og han var flink og gikk for det meste mellom pappa og meg. Det var et skikkelig fossefall på siden nedi hellinga, det hadde sikkert vært flott med mer vann! Tilla hadde fortalt pappa at en jente på 14 år hoppet i fossen, da de bodde der…
Det var iallefall varmt nok på turen, sola var fremme nesten hele tiden, men heldigvis var det vann til hundene på veien. Svetten rant iallefall godt!
Så kom vi frem til målet. For noen folk som har bodd der altså, midt uti intet! Tøffinger! Det er totalfredet der, så dessverre gror hele plassen igjen… Jada, fredning er flott, men hadde det ikke vært fint om plassen hadde fått være litt mer åpen? Det står en kårbolig, et stabbur og et gammelt fjøs der. Og selvfølgelig en utedo, men den var av nyere dato. 😉
Vi spiste nista vår ved stabburet, og hundene fikk selvfølgelig hver sin halve skive med leverpostei. 😉 Men, flekkflue og mygg ble veldig plagsomme(noe jeg har opptil flere bevis for), så jeg orket ikke å sitte der så lenge. Fikk tatt noen bilder der nede, jeg orket ikke å tenke på kameraet da vi gikk.
Det var iallefall artig å få se hvor mine aner er i fra, og jeg burde stengt tatt vært en skikkelig tøffing, med tanke på hvordan de var, men det er jeg så langt derifra! 😉
Så begynte turen oppover igjen, og det gikk trått gitt! Beina mine var gele før vi begynte oppoverturen, og jeg måtte dessverre stoppe mange ganger på tur opp… Anton koblet jeg ifra tidlig i bakken, han var ikke til hjelp, Nicita var det pappa som gikk med, men hun skulle plutselig gå bak, så da ble hun koblet fra også. Men, jeg kom til toppen(hadde det vært opp til meg en stund der, så tror jeg at jeg hadde vært der enda, hadde sikkert blitt bjørnemat). Pappa mente at det var ca 300 høydemeter stigning der. Da vi kom opp det verste, var det bare småbakker, ellers helt flott å gå(de småbakkene føltes som et fjell, skjønner ikke hvorfor beina sviktet sånn). Hundene fikk fortsette å gå løse, de gikk kun mellom oss, helt til Nicita fikk øye på en myr, og fikk et kjempekick og dro med seg Anton. 🙂 De raste rundt og koste seg skikkelig! Jada, jeg vet at det er båndtvang, men så lenge de går i mellom oss / bak oss, har vi oversikt, og de får ikke jaget / overøst folk og fe med kjærlighet(Nicita har sluttet med sånt for lenge siden, hun tar rennafart og løper rett forbi 😉 ). Da vi kom til en stølsvoll rett før bilen, hørte vi sauebjeller og begge hundene ble koblet og gikk i bånd til bilen. 🙂
Endomondo, appen på tlf, viste at vi hadde gått 7,54 km på 3 timer og 3 minutter. Jeg stoppet ikke den da vi hadde pause. Gps-en viste 8,02 km og effektiv gange i 2 timer(det var jo lite effektivt oppover der en stund da 😉 ). Sjekket potene til Nicita og hun har slitt hull den store tredeputen på det ene frambeinet også… Æsj altså! Men, det så fint ut da iallefall, så vi fortsetter med Propoliskrem, og den mykgjør virkelig!
På turen hjem stoppet vi på Bromma og kjøpte softis. Hundene fulgte godt med, siden vi satt i bilen, og jeg orket ikke hele min, så de fikk noen skjeer med det beste de vet. 🙂
Artig å kjøre pickup da, hundene lå bak setene, dette er jo Nicita vant til, men Anton er ikke det. Han satt og fulgte med litt til å begynne med, men la seg ned og lå rolig. På turen hjem, lå han med alle fire beina i været! 🙂
Vi fant sofaen etter turen, med unntak av en dusj og matlagnig, har vi vært der.
Synes det var velfortjent med hjemmelaget pizza(vel, sånn ferdigbunn) og en kald eple cider og jordbær til dessert! 🙂 Hundene har fått sin mat også, selv om den er den samme som alltid, Vom&Hundemat. 🙂 De skal straks få hvert sitt griseøre, for det har de fortjent!
Ble ikke mange bilder i dag, men her kommer noen:

Tilla, noen dager etter 100 års dagen hennes i 2006

 

Pappa og hundene foran stabburet

Titt tei 😉

Kårboligen

Fjøset

Det vokser og gror..

På tur tilbake

Full lading pågår 😉Til uka blir det ny topptur med Gunn Eva og Ivy. 🙂 Håper jeg ikke er så støl da!